Har du det bra?

Det evige spørsmålet som alle stiller, og svarer på opptil flere ganger hver dag...!? Og som vi stort sett svarer "ja, takk, bare bra" på...
Noen som kjenner seg igjen? Både som spørsmålsstiller og den som svarer på spørsmålet? Og noen som kjenner seg igjen når de svarer "bare bra", sjøl om livet er forferdelig?
Jeg har lært at til noen kan jeg svare helt ærlig, at akkurat nå er det ikke så bra, men svarer fortsatt "bare bra" til veldig mange, sjøl om det ikke alltid er helt sant...
Hvis noen spør meg nå, hva svarer jeg da? Vel, spørs jo veldig hvem det er...men regner med at jeg til de aller fleste ville sagt "ikke så aller verst"... Men det er vel egentlig bare bittelitt sant...
Tilsynelatende har jeg det jo så bra som aldri før... Jeg ser godt ut, frisk og brun etter flere turer i solarium og mange lange turer ute på tur... Jeg er overlykkelig over endelig å ha kommet skikkelig i ang med å trene, jeg er ganske sosial, det er vår, osv...
Men nå har jeg vært hjemme siden påske, uten annet enn treninga å gå til, og en kaffedate i ny og ne... kjenner at tungsinnet trykker meg ned...Jeg aner heller ikke hvor lenge jeg blir hjemme, eller hva jeg skal gå til den dagen jeg kommer meg ut igjen... i tillegg er det et eller annet som ikke stemmer i kroppen, som gjør meg redd, fortvila, og gud hjelpe meg hvor sliten jeg blir...
Hva forventer vi når vi spør "hvordan har du det"? Jeg har av og til svart helt ærlig, og det er nok skremmende for noen, noen syns det er helt greit å få det, det er gjerne folk som veit litt... Jeg PRØVER av og til å spørre dette spørsmålet på en måte som innbyr til ærlig svar, men tror nok ikke jeg får det til alltid...
Jeg håper og tror at tungsinnet forsvinner fort igjen, kroppen er under utredning, så håper noen svar ganske fort...

Ble litt tankespinn dette...men er vi flinke nok til å stille spørsmålet slik at det ærlige svaret kommer? Er vi tøffe nok til å ta i mot dette svaret? Er vi flinke nok til å svare ærlig?

Feig!

Jada, det er jeg som har vist meg feig i dag... Skulle få meg noen striper i håret, lysere, denne gangen... Men det ble bare dumt, for jg dro alt for få hår og striper gjennom hetta, lot fargen virke alt for kort tid osv...så hvis du har veldig godt syn, og vil stå tett inntil meg, så kanskje du er heldig og ser antydninger...
Åsså jeg da, som ikke gruer meg for rødt, lilla, rosa osv..men altså, noen striper skulle vise fram feigheten...4

Så hva gjør jeg da??? Vil ikke se meg sjøl som så feig, så jeg går sporenstreks ned til senteret og kjøper mer farge, og denne gangen skal det bli SKIKKELIGE STRIPER! Som du slipper å være intim med meg for å se...Jeg skal bli blondine!!!

Ut mot havet...

Gikk en ny tur i dag...denne gangen på dagtid! 

Skulle levere barnebarnet i bhg, og tenkte at en liten tur kunne være fint, siden jeg hadde bestemt meg for treningsfri i dag! Masse god trening i en god tur, i tillegg så er det jo bare så herlig! Bestemte meg for å utforske nye områder i dag...og gikk ned mot sjøen, til "Donkarsundet". Helt ytterst ute fant jeg ei sti gjennom skogen, det ble litt klatring og litt leiting etter hvor den fortsatte, men fant omsider fram... Etterhvert kom jeg inn på en skogsvei, og nærma meg sivilisasjonen igjen. 

Dette synet møtte meg når jeg kom ned mot sjøen...

Nede i Donkarsundet...

Havet...elsker det, er fasinerende uansett vær...

På tur opp mot sivilisasjonen igjen, fant jeg denne, skal tro om den er fredet...?

Dessverre tok jeg så alt for få bilder, men dere får de jeg har...(turen fortsatte forresten i lang tid etter dette, men det bryr vi oss ikke om i dag...)

Barn av regnbuen..

I dag har jeg virkelig følt for å skrive litt...

De aller fleste av oss har vel kommet i normal gjenge igjen etter den grusomme dagen 22. juli i fjor sommer... Tilbake til jobb, skole osv. Og tankene dreier seg stort sett om de daglige gjøremål, hva vi skal ha til middag, trening, jobb, henting i barnehagen osv...

Så kommer denne rettsaken, og ondskapen rett inn i alle stuer igjen, og det føles som om en går litt på halv maskin igjen, tanker svirrer rundt alle de flotte ungdommene vi har mista, alle de flotte menneskene som opplevde terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. Jeg er en stor beundrer av dere alle!!!
Ondskapen skremmer meg, for uansett hva som blir resultatet av ABB's psykiske helse, så finnes mange av hans tanker rundt omkring, i nærmiljøet til veldig mange av oss...

Noen damer satte i gang "kampanjen" "Barn av regnbuen", og 40000 mennesker deltar i Oslo, og mange også i andre byer rundt i landet. Mange kritiserte dette arrangementet i dag, men jeg greier ikke å se hva galt det kan være... Tror ikke så veldig mange tror at dette vil bli avgjørende for dommen, at ABB skulle forandre syn på verden, at dette er hevn eller noe som helst. Jeg tror de aller fleste som deltok ville stå sammen, markere, ta tilbake en sang som en mann prøvde å besudle...
Jeg satt hjemme i sofaen og så på arrangementet i Oslo på TV. "Barn av regnbuen" har aldri vært noen favorittsang, men egentlig tror jeg det kommer av at den er vanskelig å synge... Men jeg liker sangen et hakk bedre nå, og kommer meg gjennom den, med den stemmen jeg har... Og under hele sendingen satt jeg med tårer i øynene, dette var virkelig gripende! Vi står fortsatt sammen!

Beit meg merke i Eskil Pedersens utsagn: "hvis hevn er å synge en av våre fineste sanger, da er jeg for hevn"
er så enig, så enig...

Helt til slutt siterer jeg Arne Grødah l(@arnehgr på twitter): Er glad for å tilhøre fellesskapet som vil bekjempe ondskap med kjærlighet, sang og argumenter!

Kveldstur...

En liten kveldstur...

Først gikk jeg i Vanndamman...(NB! Gammelt bilde)

Over til Kringsjå, og her er utsikt mot Averøya

Her fins benker med navn, men er visst ikke reservert benk til meg, så jeg må bare gå...

Den flotte stia...

Dessverre er det tåke uti havet i kveld, så ikke så mange utsiktsbilder, men her er i alle fall utsikt mot  Tustnafjell som er gjemt bak tåka...

Varden...

Og etter denne turen ser jeg igjen at jeg tenger å lese meg opp på byens historie...

Treningsglede...

Oppvarmingssalen

Må vel oppdatere litt om hvordan det går med treninga mi... Og det er egentlig ikke så mye å si heller... for det går bare kjempebra!!! Nå trener jeg fra 3-5 ganger i uka på treningssenteret, ellers går jeg mer eller mindre lange turer hver dag!!! Og det er så herlig! Jeg virkelig gleder meg til hver gang jeg skal gå til trening, og føler meg ufattelig flink som også har takka nei til skyss!
Jeg veit ikke helt om det er litt urealistisk, men mener sjøl jeg merker det på kroppen allerede, den føles strammere. Mulig det er bare innbilning, men foretrekker å tro at det er virkelig ;-) Har ikke merka noe på klær, eller på vekta, men det blir vel etterhvert. Nå er det viktigst for meg å innarbeide rutiner med treninga, for denne gangen skal jeg ikke ramle av om det blir varmere og sommer snart(hvis det blir varmere da...)

Nye joggeskoa mine

I tillegg til trening har jeg fått litt shoppinglyst...men i min treningsiver er det kun treningsklær og joggesko og sånt jeg tenker på, de klærne jeg har er nok til trening 1-3 ganger i uka, så trenger virkelig litt mer...

Tid for tanker..

Var en tur på sjukehuset i går, i Molde, på nevrologisk avdeling... For å se om vi finner ut hva som plager meg, og kanskje spesielt hva som var feil i vinter da jeg kunne sove opp imot 18 timer i døgnet... Skal ikke si så mye mer om symptomer enn det...
I alle fall fikk jeg litt å tenke på. Uansett, om jeg tror på det verste eller ei, har tenkt masse etter jeg var ferdig der...
Nå blir jeg utredet for alt mellom vitaminmangel og stoffskifte, til om jeg har hatt et slag...
Nei, jeg tror nok ikke jeg har hatt slag, men jeg tror da ikke på vitaminmangel heller(husker ikke åssen vitamin det var, mulig B). Likevel...hvorfor var jeg som jeg var? Og hvorfor har jeg de problemene jeg har nå? Og hvorfor ble jeg henvist til denne nevrologen(jeg visste ikke om det før jeg fikk brev i posten...)? Joda, tankene har vært mange det siste døgnet, takk for at jeg egentlig er i storform for tida, sjøl med enkelte "greier" som ikke alle trenger å vite, men som de som ser meg daglig merker godt...

Tror jeg har sagt det før...hater egentlig å snakke om sjukdom, men av og til er det noe som må ut...blir ikke mer i dette innlegget i alle fall :-)

Trim og trening og mat og godteri...

Endelig kommet litt i gang med trening og trim igjen... Kommet i gang på treningssenteret, med nytt ok program. Er bevisst på å gå noen turer hver dag, gjerne minst en tur for bare trimmen sin del! Samtidig har jeg planer om å spise litt mindre godteri, drikke litt mindre cola osv, uten å bli fanatisk...
Motivering:

• FB-gruppe som skal pushe litt, skryte litt osv... Der er vi noen få aktive som gjør akkurat dette, håper på at flere kanskje kan bli inspirerte...her har vi ei gruppe for å kutte ut godteri, og ei for å motivere tili trening!( si ifra om du vil være med)
• Snart sommer, hadde jo vært litt morsomt og sett sånn noenlunde ut når bikinien skal på...
• Har et mål om at kroppen skal funke litt bedre, og da vil nok fysisk aktivitet hjelpe.
• Har planer om å leve noen år til, og de åra vil jeg være så frisk som mulig, da er noen små justeringer i livsstil greit. 
• Skal inn i favorittbuksa mi, og det fort, ble skikkelig lei meg da den var trang...!

Jeg har skaffa meg en skritteller, og så langt er den gull verdt... Fås som kjekke app'er til mobilen, gratis. Det blir anbefalt ca 10 000 skritt pr dag. Mobilen har en alltid med, så lett å telle. Jeg har vel noen få fordeler, får masse "gratis" trim fordi jeg ikke har bil. Må gå til bussen, gå til byen, gå til trening osv...supert, egentlig, for det blir i alle fall veldig enkelt å komme over anbefalte 10 000...
Godteri-gruppa på FB ble jeg bare lagt til i, tenkte å melde meg ut igjen, men den motiverer vanvittig...jeg har ikke "forplikta" meg til å slutte med noe som helst, men i går gikk jeg på butikken for å kjøpe sjokolade - kom hjem med druer og appelsinjuice. Dagens cola står fortsatt uåpnet...
Nå vurderer jeg faktisk å gå på vekta, for å se om innsatsen hjelper(sjøl om jeg vil merke det på nevnte bukse), og vurderer også å ta noen mål...
Akkurat nå er motivasjonen og innsatsen super, og håper at dette vil fortsette utover våren og sommeren!

kr 70,- pr dag, din latsekk...

Etter siste dagers skriblerier føler jeg for å skrive litt om NAV igjen...eller kanskje det blir riktigere å skrive om oss brukere på NAV, eller som noen kaller en del av oss - snyltere...
For å si det mildt...skribleriene og uttalelsene til enkelte gjør meg vondt, de sårer, og ødelegger nok mye mer enn de reparerer...

"Alle" kjenner noen som snylter på systemet, i alle fall veldig mange...hvor mange har tenkt på meg når de har sagt eller tenkt dette? Joda, jeg og kjenner folk jeg VEIT har utnytta systemet fullt ut, men ikke mange, de aller fleste jeg kjenner som har benytta seg av et gode vi i Norge har, sosialkontoret/sosialstønad, har ikke gjort det med lett hjerte, og veien til dette kontoret er for de aller fleste av oss usigelig lang og tung... Og de som virkelig snylter, de må bare være virkelig late, for sosialhjelp er IKKE akkurat å bli mett av, eller å leve et anstendig liv av...

Av de som roper høyest om forandringer, om "naving", om snylting og latskap, hvor mange av dere har noen gang vært nødt til å gå til sosialen for å få hjelp? Jeg har vært der, jeg veit hvordan det har vært for meg, og jeg unner ingen andre denne ydmykelsen som det til tider har vært... Å bli sett på som  dum, som lat, som løgner, som et dårlig menneske, som en dårlig mor osv...
De syke skal selvsagt få, sies det...hvem er syke og hvem er friske, og hvem avgjør det? Man kan gjerne trenge hjelp om man ikke har en diagnose, og man kan også være syke uten denne... Så hvem avgjør hvem det skal stilles krav til(utenom alle de krava som allerede blir stilt)? Er det den tilfeldige saksbehandleren man får utdelt? Jeg veit at de siste gangene jeg har vært nødt til å gå denne veien har jeg IKKE vært i stand til å jobbe, ikke engang levere varer til gamle damer, en time på et slikt sted var mer utmattende enn 8 timer i full fysisk aktivitet... Men diagnose? Tja...?
Og hvem skal flytte? Og hva er og skal bli kriteriene for å måtte flytte for en jobb? I utgangspunktet er det ingenting i hele verden som stopper en enslig kvinne med bra utdannelse å flytte etter evt jobb. Pr i dag har mitt NAV forståelse for hvorfor jeg ikke ønsker å flytte, men vil disse grunnene være nok med strengere regler? Og hva vil skje med meg i tilfelle? Jeg er redd det overhodet IKKE fører noe positivt med seg, er jo tross alt en grunn til at jeg bor her jeg bor... Og en ung alenemor? Skal hun være nødt til å flytte fra sitt nettverk for en jobb? Til ukjent sted uten noen rundt seg? Eller skal NAV fortsatt kunne bruke skjønn, selv om denne damen ikke har en diagnose stemplet i panna? Jeg er forøvrig enig i at det helt sikkert er flere som kan flytte til jobb, men tror at ved å bli for strenge kan man skape flere triste skjebner enn hensikten er...

Har også gjort meg en del tanker om disse unge som mottar sosialstønad...noen burde nok garantert fått "et spark i ræva", og kommet seg sporenstreks ut i hvilken som helst jobb på dagen, men helt ærlig? Jeg tror dette er mindretallet...Sjøl om unge(og evt voksne) ikke har en diagnose satt av lege, tror jeg mange av disse sliter med "ting", og trenger helt sikkert både penger, og ennå mer sikkert MYE annen hjelp i livet sitt. Dette tror jeg på bakgrunn av unge jeg kjenner i slike situasjoner.

Hmmm...her skulle jeg skrive et saklig og oppklarende innlegg som skulle få alle som "mener" noe til å mene "riktig", men ender opp med dette hjertesukket i stedet, med min vanlige synsing om ting... Vel...likevel blir jeg skremt av enkeltes uvitenhet, og av at det er så enkelt å mene, å sette folk i bås osv. Vi som på en eller annen måte er avhengige av ytelser fra NAV, veit at samfunnet ofte ser "ned" på oss, at vi faktisk er litt annenrangs...Ved sterke utspill fra mennesker med makt, vil dette forsterkes, og sjøl om ikke det "oss som er syke" som skal tas(denne gangen), blir det lett å generalisere...Og jeg har i dag sett og hørt flere som er bekymra over dette.
Kanskje jeg burde skrevet mye mer, kanskje jeg ikke burde skrevet noe, kanskje jeg har skrevet noe som er feil osv...men av mine egne erfaringer veit jeg at å leve på sosialkontoret er lite hensiktsmessig, og å leve på andre stønader fra NAV er heller ikke akkurat luksus, så når jeg skryter av onsdags og fredagsfri, er ikke det av pur glede over disse fridagene, men fordi mine 3 (korte) dager faktisk er maks av hva jeg greier akkurat nå...

Mobilblogg

Ny mobil, og jammen var det ikke mulig å skrive blogg her også! Veit ikke akkurat om det blir brukt så alt for mye, men greit å ha muligheten... Kan jo plage evt lesere når som helst og hvor som helst fra nå!

Man lærer av livet...

Leste en av mine favorittblogger i dag, Magnificat Anima Mea Dominum, hvor hun skriver om sine mål! Mål om å rydde i tingene sine, som hun(som de fleste av oss) har så alt for mye av... Dette fikk meg til å skrive om noe av det samme, i en litt annen setting...
Først vil jeg bare påpeke, ting har i grunn aldri betydd så mye for meg, men jeg har vel alltid greid å bruke opp lønna mi og vel så det...og man har alltid alt for mange ting... De siste åra har jeg flytta en del, og hver gang har jeg hatt en sjau med rydding og kasting, likevel samler det seg alt for mye! Dessverre...
De årene jeg bodde i Oslo, bodde jeg trangt, og hadde svært dårlig økonomi, ja vi levde nok en periode langt under fattigdomsgrensa i Norge. Dette var en tøff tid, men også en tid vi lærte masse av. For eksempel at ting betyr så veldig lite... Med liten plass er det begrensa hva en kan ha, og man må virkelig prioritere å ha det man trenger. De aller mest nødvendige møblene, som i tillegg til å være nødvendige også til en viss grad bør ha flere funksjoner. De mest nødvendige kopper og kar, så man kan lage mat, spise mat osv, men ikke kjøpe de lekre glassa bare for at de er lekre - man har rett og slett ikke plass(uten å kaste noe annet...) 
Og klær? Med et skap på 3 voksne? Joda, man lærer at man ikke kan ha mer enn man trenger av det også, gitt... Og var det dette som skapte problemer i livene våre? Neida...vi lærte masse av det!
Som jeg sa, hadde vi også lite penger, så de store innkjøpa var det uansett ikke rom for. Så når vi kjøpte noe, var det stort sett det vi rett og slett MÅTTE ha, og vi var flinke til gjenbruk, og ennå i dag savner jeg markedet på Grønland hver lørdag, og ikke minst Freetex-butikker, hvor jeg har gjort flere gode innkjøp! Og vi lærte at det faktisk gikk an å gjøre noe spennende ut av nesten ingenting, som den stoffresten til 20 kr som vi følte pynta opp hele huset til datras 17.års dag... 
Sjøl om økonomien har bedret seg litt nå, er dette fortsatt ting som sitter i, og vi unngår kjøpefesten i dag også, sjøl om vi kjøper litt mer nå, tenker vi fortsatt på om vi tenger dette, osv...(joda, noen ganger trenger vi det ikke, men kjøper likevel - men ikke så mye...)
Og er det bare jeg som sitter igjen med nyttig lærdom? Neida, min datter som fortsatt er ung...vi snakker om dette innimellom, og hun sier hun aldri ville vært uten denne tiden, for vi fikk virkelig kjenne på det som er viktig her i livet: VI HAR HVERANDRE! Er vel også en av grunnene til det nære forholdet vi tross alt har, vi var der for hverandre i en vanskelig tid...
Et bittelite eksempel til...jeg sitter der og er tenåringsmor, det er vår, og vi har IKKE penger, samvittigheten gnager, "stakkars jenta mi som ikke har klær...", så kommer nevnte datter gledestrålende inn på stua og sier: "ååå jeg har så mye fine klær, mamma!"... Jeg protesterer vilt, og sier at "nei, du har ikke mye klær, gullet, men du veit..." "Jada, greit, ikke så mye, men alt jeg har er så fint, mamma..." Da er ikke mammas tårer langt unna, for så fornøyd er det vel ikke så ofte disse unge jentene er av så lite...
Som sagt er økonomien bedre i dag...men helt bevisst unngår vi de store shoppingrundene så ofte. Av flere grunner. Vi har funnet ut at vi ikke trenger, at livet er ganske bra uten alt, alt for mange ting og tang, og at det fortsatt er viktigere ting å tenke på. Vi har jo fortsatt hverandre... Vi tror at miljøet har godt av minska forbruk, og vi prøver da så godt vi kan å bidra litt på det området... 
Og fortsatt har vi ikke mer plass enn at vi leverer ting vi er ferdige med direkte i konteineren til freetex, og ennå har vi alt, alt for mange ting som vi ikke bruker(men man kan jo få bruk for det...)


Kunne i grunn skrevet mer om dette, men får ta det en annen gang...