I dag er jeg både litt trist og litt letta!
For snart 1 år siden møtte jeg ei dame, som var så utrolig lett å bli kjent med, bli glad i, og å åpne seg for...gikk ikke så lang tid før vi var venninner - gode venninner trodde jeg...og jeg VEIT det var sånn begge veier...Du kom inn i livet mitt akkurat da jeg trengte en god venn, en venn som var der for meg mer eller mindre hele døgnet... Ikke rart jeg ble glad i deg - hva skulle jeg gjort uten deg de ukene?
Og ikke bare var du en støtte i den tida, jeg ble også kjent med "halve byen", du kjenner jo egentlig alle...noen av dem jeg traff gjennom deg har etterhvert blitt noen av mine aller nærmeste og beste venner...
Jeg merka jo ganske fort at jeg måtte være forsiktig med hva jeg sa, men trodde det ble bedre da jeg sa i fra til deg...Det jeg sa til deg i full fortrolighet snakka jo du om til en viss person...
Etterhvert ble dagene mine bedre, jeg trengte ikke ha noen rundt meg og tilgjengelig hele døgnet, men jeg trengte ro...Ro til å komme til hektene, ro til å være tilstede for familien osv... Dette likte du dårlig, og jeg måtte faktisk komme med noen hvite løgner for å kunne sitte aleine i mi egen stue noen kvelder!
Jo, jeg hadde også mye dårlig samvittighet, naturligvis! Et menneske som stiller så til de grader opp for andre må jo innerst inne være et bra menneske? Og noen som har stilt opp så mye, blir bortprioritert av og til da jeg IKKE trengte deg? Jeg tror de fleste forstår meg? At en ikke kan være sammen med andre HELE tida, over lang tid? Jeg trenger i alle fall litt aleinetid...
Som sagt ble jeg også kjent med mange nye mennesker på denne tida, noen gjennom deg - mange gjennom deg...men etterhvert ble jeg jo kjent også med andre folk - helt på egenhånd, som du kjenner fra før...
Jeg oppdaga jo at du ikke likte dette heller, og det skapte da noe krøll for oss to...
Men du veit jo også at jeg faktisk valgt bort en av disse til fordel for deg, da han fortsatt var ny og spennende for meg...da han var en jeg så mer enn bare en ny bekjent i?
Etterhvert som min bekjentskapskrets ble større, fikk jeg advarsler om deg, vær forsiktig Randi, fikk jeg høre...Jeg ble mer forsiktig, og ikke så avhengig av deg mer...men jeg ville ha deg som en venn likevel, jeg var(og er vel) fortsatt veldig glad i deg - man blir glad i et menneske som "redder " en... Det var bare det at jeg også fikk flere venner! Dette likte ikke du, tenk, noen av dine bekjente ble mine VENNER!!!
Jeg veit at du gjerne ville bli venn med noen av mine venner også, men det funker dårlig når en går bak ryggen på folk for å få det til...Jeg har gitt deg mange sjanser, sist da vi inviterte deg på middag i jula, vi hadde det jo nesten hyggelig her...helt til du gikk hjem og "dolka" meg i ryggen, jada, det føltes sånn...
Jeg hadde håpa at vårt forhold skulle gå seg til, at vi først burde ha en liten avstand, slik at du også skjønte at man ikke kan være sammen 24-7 hele tida, at man ikke stjeler venner, men blir kjent med nye mennesker som en får en god kontakt med osv... Og at vi deretter kanskje kunne få et greit, normalt forhold som GODE bekjente, snakke sammen, drikke kaffe sammen osv... Dette tenkte jeg helt til nå nettopp, da du gjennom min datter både slenger om deg med falske beskyldninger og trusler! (Nei, jeg har ikke makt til å få folk sparka fra en organisasjon jeg ikke er medlem i, sjøl om jeg kjenner noen andre som er med)... Da vurderte jeg å gjøre som du bruker med folk - blokkere...men tenkte at NEI, det gjør jeg ikke!!! Men i dag gjorde du det...
Jo, det er godt...men det er også vondt...
Tilslutt, det høres sikkert ut som om jeg mener DU har gjort alt feil, og at jeg har opptrådt helt perfekt...
For det første - dette er min versjon, faktisk en ganske snill versjon også...men jeg har sikkert gjort mange feil, tråkka i noen salater sjøl - jeg veit jo at jeg ikke er feilfri...
Uansett, du tidligere venninne, jeg er fortsatt glad i deg, vil nok alltid være...men det er slutt nå!
(PS: For dere andre som leser: Det er ikke meningen å henge ut noen, men dette måtte jeg skrive ut av kroppen...dere som ikke kjenner meg eller henne, kan jo ikke finne ut hvem hun er likevel, og dere som kjenner meg/henne veit mest sannsynlig både dette og mere til...Uansett et sårt tema for meg, for jeg føler jo også at JEG svikta henne, mulig jeg gjorde - men tror man av og til MÅ svikte noen for å berge seg sjøl...? Jo, jeg savner henne, NOE av henne...men jeg kunne ikke fortsette - det ble som et destruktivt forhold, vanskelig å komme seg ut av, men tror jeg er ute nå)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar