Jeg er HELDIG!

JEG HAR VÆRT SKIKKELIG HELDIG!!!

Etter flere år i en "evig runddans" gjennom systemet, kom jeg omsider inn i et tiltak som fungerte  for meg...
Jeg kom inn i en såkalt attføringsbedrift, Varde... Det første jeg gjorde var kun enkel utprøving, litt for å få en god rutine i hverdagen med faste tider, og å komme meg hjemmefra til et "LIV" igjen... Men også for å finne ut hvor mye jeg klarte å jobbe, hva jeg klarte å gjøre osv...

Jeg trivdes...hadde ikke så store problemer med dette, men det ble fort klart at mine 50% ble litt for tøft, og jeg reduserte litt...Psyken var OK, verre med kroppen, som igjen hadde innvirkning på psyken, som igjen hadde innvirkning på kroppen osv...
Likevel, denne første utprøvinga ble fort litt "kjedelig", jeg så ikke nytte av, noe som ble sett på som positivt av alle parter... begynte å ta datakortet for å oppdatere meg litt på gamle kunnskaper, fortsatt innen samme attføringsbedrift. Dette gjorde jeg mens jeg rykket oppover på ventelista til arbeid med bistand.

Kom i gang med en praksisplass i fjor sommer, en veldig hyggelig plass, men dessverre ikke mulighet for jobb etter praksisen, og heller ikke oppgaver jeg følte var tilfredsstillende...
Jeg hadde jo innerst inne et ønske om å jobbe med ungdommer... 
Fikk etterhvert ny praksis på en av byens ungdomsskoler, og jeg ble jo nesten overlykkelig...og tildels elsket jeg jobben der, og gråt den siste dagen/uka før jul, da praksisen var over og skolen ikke hadde bruk for meg noe mer...(sjøl om den tilrettelegginga jeg fikk måtte ordnes av meg...)
Jeg jobba ca 50% her også, og det føltes veldig nok...

Jeg og saksbehandleren min la hodet i bløt for å finne ut hvor vi skulle søke neste praksis, for min del handla det etterhvert å finne noe riktig, en jobb jeg takla, en jobb jeg ønska, en plass hvor de ikke bare trengte gratis hjelp et par mnd, men en plass som kanskje hadde muligheter etterhvert... Jeg var hjemme i 2 mnd...og var i ferd med å miste trua, på meg, på systemet, på verden, på det meste...da jeg fikk en siste ide, en siste krampe, et siste "håp"...som jeg lett henslengt lufta for min flotte saksbehandler...og fortrengte like fort som jeg hadde sagt det - hadde ikke tro på at jeg fikk noe der, at et sånt sted tok inn folk på praksis...Etter ca 2 uker fikk jeg en tlf, vi skulle DIT på samtale, de var ikke uinteresserte...
DA ble det tøft...for meg føltes dette enten eller, gikk ikke dette bra, måtte jeg vri hodet mitt og starte helt på nytt - for dette var jobben jeg allerede for mange år siden tenkte å søke på... Og gikk ikke dette, måtte jeg gi opp drømmen om å jobbe med ungdommer som ikke har det helt sånn som vi gjerne vil at de skal ha det, innen barnevernet...
Jeg var mer eller mindre vrak da vi dro avgårde for dette møtet...men fikk praksisplassen, og begynte en av de siste dagene i februar, på 50%...
I dag er jeg ferievikar i 75% stilling,  er tilkallingsvikar utover høsten, er godt kvalifisert på å søke evt ledige stillinger som kan dukke opp osv...og jeg ELSKER jobben! Elsker turnusarbeid, elsker ungdommene, og jeg blomstrer! Jeg traff blink, og kunne ikke vært mer heldig!
Samtidig har jeg fortsatt Arbeid med bistand i ryggen, de slipper ikke taket før alt er på plass!

Jeg er heldig!