Og føler en blanding av vill panikk og stoooor glede!
Tror ikke engang jeg skal forklare hva det betyr for meg...
Joda, jeg har vært på tur aleine, har til og med kjørt bil mutters aleine til Oslo jeg, men det var før...Og jeg har da en gang i tiden vært "verdens tøffeste" som ikke grudde seg til noe...
Nå er det en milepæl av de sjeldne! For ikke lenge siden greide jeg ikke gå ut på butikken aleine engang, og ennå mindre greide jeg f.eks å oppsøke et kontor, gå til legen osv...
Men altså, i morra tidlig reiser jeg helt aleine til Oslo...og ikke nok med det, jeg skal møte en hel gjeng med flotte damer jeg kun har snakka med på nett...
Jeg er imponert over det skritt du tar Randi. Jeg har nogenlunde samme historie som det du beskriver litt i stykket over.
SvarSlettGleden kan bære oss over de bratteste murer.
Synd jeg ikke kan komme denne gangen nå som jeg vet litt mere om dere da det er med på å gjøre også meg trygg;)))
Kos deg på tur og vit at du er blandt venner.
Go`klem*