Så er jeg der...skal ut i den virkelige verden igjen... Etter noen år med sjukdom, diverse prøving og feiling med jobber som egentlig ikke var for meg, og et år i en beskytta tilværelse i skjerma bedrift, skal jeg omsider prøve meg i en jobbsituasjon igjen! Og det er jo egentlig det jeg har jobba mot den siste tida...
Mange tanker flyr gjennom hodet mitt i dag, skal på et slags jobbintervju i morra... Er jeg klar? Hvor ærlig bør en være? Takler jeg jobben...
Joda, jeg veit at jeg innehar en viss kompetanse, har ei bra utdanning og alt det der, men tviler dessverre mye på meg sjøl likevel, kjenner jeg. Drømmen har i mange år vært å jobbe med ungdommer som strever litt, og det er akkurat det jeg skal på en prat om i morra!
Må vel si at det fortsatt er en slags beskytta jobb, i og med at jeg fortsatt vil ha inntekt fra NAV, at jeg har folk som hjelper rundt meg, at det ikke er ansettelse i første omgang, men en praksisplass gjennom Arbeid med Bistand. Så ingen av oss har jo egentlig noe å tape? Vel, en liten sannhet med modifikasjoner, for kanskje jeg har det? Er jo fortsatt i tvil om jeg er tøff nok, og takler jeg det ikke, kan fallet bli stort? For meningen med dette er jo tross alt at jeg skal få en jobb etterhvert...uten støtteapparatet rundt meg!
Dette ble bare et lite hjertesukk i full fart, skal skrive litt mer om møtet i morra, tenker jeg...Nå må jeg prøve å samle meg sjøl til å tenke positivt, si til meg sjøl at dette er MIN mulighet osv...
