...i morra...

I morra er "den store dagen"...

Og nå er det kun sommerfugler i magen, ikke noe fullstendig opprør i hele meg...

Men føles som "enten eller", og det er nok enten eller...Enten takler jeg det, eller jeg takler det ikke - og det er der problemet ligger - hva om jeg ikke takler...hva gjør jeg med livet da? Og tenker ikke på vonde armer og rygger og sånt, men jobb i barneverninstitusjon kan vel være en litt vel tøff psykisk påkjenning også... Jeg tror jeg takler, jeg tror dette er noe for meg, det er dette jeg VIL!!!

Skulle jeg likevel ikke takle, ja da har jeg et nytt problem, for jeg må innstille hele meg på noe helt nytt...og finne ut ok en gang hva jeg vil bli når jeg blir stor...

Det morsomme er alle de som er overbevist om at dette virkelig er jobben for meg...som kanskje uten at de veit det har "bygd meg opp" de siste dagene! Mange av de som jeg tror kjenner meg GODT har sagt dette, så jeg stoler på dem...

Så da er det vel bare å finne senga, få seg noen timers søvn - uten å tenke på alle de snåle tinga som surrer oppi hodet mitt for tida...

Det skjer så mye...

Akkurat nå så skjer det så mye rundt meg...rekker ikke å følge med!

Spennende ny jobb...masse hyggelige folk - nye og gamle bekjentskaper(og venner)...opp og nedturer...
Og som sagt - jeg henger etter, blir helt satt ut av alt, og svinger fra h***** til h****** på minuttet...

Men da kjenner man jo at man lever...kanskje det er våren som er i anmars? I alle fall blir dagene stadig bedre, kjenner jeg er mest glad...

Og akkurat nå? Sitter jeg med god fyr i ovnen, hører/ser på stormen og smiler av alt rundt meg!

(og her tenkte jeg å ha et bilde av skikkelig storm, men fant det ikke i farten..)

Nytt kapittel...

Ja, da er det ut i ny utprøving... Mest sannsynlig den aller tøffeste...

Jeg har fått arbeidspraksis i en barneverninstitusjon, og det er akkurat en sånn jobb jeg har sikta mot, i mange år! Men jeg har ikke vært klar til å satse... Nå føles det litt sånn enten eller...

Jeg veit at dette er en tøff jobb...jeg veit at jeg til tider kan være tøff... Men jeg veit ikke om jeg er tøff nok NÅ? I et anfall av overmot for noen uker siden, lufta jeg tanken for min superflotte saksbehandler, og hun ringte sporenstreks og fikk ordna en avtale, og i dag skreiv jeg kontrakt, og på mandag HOPPER jeg i det...

Skummelt... men jeg er så heldig at jeg har Arbeid med Bistand i ryggen! Ser på dette som min sjanse...enten funker dette som bare det, og da har jeg store muligheter til en JOBB med LØNN etterpå... og tryggheten min, blir det for tøft kan jeg hoppe av! Og får da en ny og minst like tøff utfordring  - hva vil jeg da...?


Den siste uka har bestått av opp- og nedturer, fra "endelig, nå er jeg i gang" til "nei, takler ikke, gi meg noe enklere"... Men til de jeg har fortalt om jobben, er det stort sett bare positivt å høre - "dette må da være midt i blinken for deg, vil tro du takler det utmerket"... Jeg tror litt på dem...

Så nå sitter jeg her og gledegruer meg vanvittig! Jeg skal endelig gjøre det jeg har ønska, og jeg er full av tvil om jeg takler det... Fikk beskjed om at det var en normal tanke, og at hvis jeg gledegrua meg, så var det det beste! Jeg tror litt på det også...


Nå har jeg etter plana i alle fall jobb til St.hans, så får jeg se hva som skjer underveis, og i ettertid... krysser fingrer, og håper jeg er like god på å takle ungdommer som jeg tror jeg er...