Mannen i mitt liv?

Sitter med litt idiotisk, irriterende hjerteklapp!!!
For over 25 år siden møtte jeg en gutt...vi ble gode venner, til og med venner med spesielle fordeler... Og jeg var vel litt forelska også... Likevel ble vi aldri kjærester! Vi var vel egentlig enige om det, uansett følelser, for vi innså vel begge to at vi ikke egentlig passa sammen...? Vel, kontakta dalte litt, jeg fant en annen, han fant ei anna... I denne perioden rakk vi begge å få barn, er vel ca et år mellom døtrene våre! Så tok begge forholda slutt omtrent samtidig, og vi tok opp igjen kontakten, som om vi aldri hadde tenkt på noen andre... Jeg flytta fra  der vi bodde for å studere, og kontakta dalte litt igjen, og vi traff begge nye partnere... Og sånn gikk åra... med lite kontakt i "opptatte" perioder, litt tettere i de ledige... Og gjett om jeg har vært bestemt på å bli ferdig med han!!!!! Og trodd mange ganger opp gjennom åra at jeg var det også...Er jo fortsatt overbevist om at vi overhodet ikke kunne overlevd som par!!! Siste episode sammen med han var ganske tøff for meg, det var vel derfor vi ikke fortsatte...Første gang jeg møtte han etter ganske mange år, var mens han lå i ei sykeseng full av ledninger...Da jeg besøkte han på sykehuset, men ikke kona hans...som han flytta fra før vi møttes igjen neste gang noen uker seinere! Vel, kontakten dabba av seg sjøl, og jeg bestemte meg for at nok er nok! Og det har gått bra, vi har snakka litt på telefon, som gode venner skal gjøre, men ikke noe mer! Nå har det gått noen mnd siden sist vi hadde kontakt, og jeg har ikke savna, i grunn ikke tenkt på han engang... så setter dumme meg seg ned og kikker på bilder på FB, og han er akkurat like lite pen som før, bare litt eldre...har blitt bestefar, og selvsagt ny dame...Og hva i h...skjer??? Joda, ser bilder og hjertet mitt hopper omtrent ut av kroppen!!! Jeg blir sint på meg sjøl, men kan ikke noe for det...Er bare så vanvittig glad i den mannen(og verste av alt er at han egentlig er en drittsekk, tom broren hans, som er like glad i han som meg sier det...)! Og nei, skal ikke sende han noe melding, skal ikke se på bilder, tror ikke jeg skal snakke med bror engang(han har lik latter). Jeg kan bare ikke, kan ikke gå gjennom livet å vente på den mannen, kan ikke gråte flere tårer, kan ikke savne, han må UT AV SYSTEMET...hvordan gjør man det???