Klagesang...

Hater å klage, men bare må...
Nå gikk jo alt ganske bra... Har kommet godt i gang med arbeidsavklaringen, fant ut at jeg trengte ennå bittelitt større utfordringer, og er dermed søkt inn på arbeid med bistand som neste trinn på veien tilbake til en evt jobb igjen. Kroppen har vært sånn noenlunde til å leve med, har ikke tatt fram krykker på lenge, har greid det meste med armer, og ryggen har vært lite kranglete. Og ikke minst, føler den psykiske biten er på vei oppover!

Og hva skjer? "Alt" ramler i hodet på meg, trykker meg ned...og joda, er vant med opp- og nedturer, men den siste tida har jo nedturene vært kortvarige. Litt sånn dårlige dager-greier bare... Men nå er jeg, om ikke nede for telling, så kjenner jeg at ting er tunge igjen, alt føles meningsløst, vanskelig, skummelt, og slitsomt. Og kroppen? Ha...ene arma er nesten fullstendig ubrukelig i kveld, sitter her og trykker med ei hånd...Håper ikke resten blir kranglete og nå da...og at det hjelper med noen dager på ferie...

Da skal jeg ikke plage noen med noe mer klaging i kveld, bare noen ganger en må...