Har du det bra?

Det evige spørsmålet som alle stiller, og svarer på opptil flere ganger hver dag...!? Og som vi stort sett svarer "ja, takk, bare bra" på...
Noen som kjenner seg igjen? Både som spørsmålsstiller og den som svarer på spørsmålet? Og noen som kjenner seg igjen når de svarer "bare bra", sjøl om livet er forferdelig?
Jeg har lært at til noen kan jeg svare helt ærlig, at akkurat nå er det ikke så bra, men svarer fortsatt "bare bra" til veldig mange, sjøl om det ikke alltid er helt sant...
Hvis noen spør meg nå, hva svarer jeg da? Vel, spørs jo veldig hvem det er...men regner med at jeg til de aller fleste ville sagt "ikke så aller verst"... Men det er vel egentlig bare bittelitt sant...
Tilsynelatende har jeg det jo så bra som aldri før... Jeg ser godt ut, frisk og brun etter flere turer i solarium og mange lange turer ute på tur... Jeg er overlykkelig over endelig å ha kommet skikkelig i ang med å trene, jeg er ganske sosial, det er vår, osv...
Men nå har jeg vært hjemme siden påske, uten annet enn treninga å gå til, og en kaffedate i ny og ne... kjenner at tungsinnet trykker meg ned...Jeg aner heller ikke hvor lenge jeg blir hjemme, eller hva jeg skal gå til den dagen jeg kommer meg ut igjen... i tillegg er det et eller annet som ikke stemmer i kroppen, som gjør meg redd, fortvila, og gud hjelpe meg hvor sliten jeg blir...
Hva forventer vi når vi spør "hvordan har du det"? Jeg har av og til svart helt ærlig, og det er nok skremmende for noen, noen syns det er helt greit å få det, det er gjerne folk som veit litt... Jeg PRØVER av og til å spørre dette spørsmålet på en måte som innbyr til ærlig svar, men tror nok ikke jeg får det til alltid...
Jeg håper og tror at tungsinnet forsvinner fort igjen, kroppen er under utredning, så håper noen svar ganske fort...

Ble litt tankespinn dette...men er vi flinke nok til å stille spørsmålet slik at det ærlige svaret kommer? Er vi tøffe nok til å ta i mot dette svaret? Er vi flinke nok til å svare ærlig?