Man lærer av livet...

Leste en av mine favorittblogger i dag, Magnificat Anima Mea Dominum, hvor hun skriver om sine mål! Mål om å rydde i tingene sine, som hun(som de fleste av oss) har så alt for mye av... Dette fikk meg til å skrive om noe av det samme, i en litt annen setting...
Først vil jeg bare påpeke, ting har i grunn aldri betydd så mye for meg, men jeg har vel alltid greid å bruke opp lønna mi og vel så det...og man har alltid alt for mange ting... De siste åra har jeg flytta en del, og hver gang har jeg hatt en sjau med rydding og kasting, likevel samler det seg alt for mye! Dessverre...
De årene jeg bodde i Oslo, bodde jeg trangt, og hadde svært dårlig økonomi, ja vi levde nok en periode langt under fattigdomsgrensa i Norge. Dette var en tøff tid, men også en tid vi lærte masse av. For eksempel at ting betyr så veldig lite... Med liten plass er det begrensa hva en kan ha, og man må virkelig prioritere å ha det man trenger. De aller mest nødvendige møblene, som i tillegg til å være nødvendige også til en viss grad bør ha flere funksjoner. De mest nødvendige kopper og kar, så man kan lage mat, spise mat osv, men ikke kjøpe de lekre glassa bare for at de er lekre - man har rett og slett ikke plass(uten å kaste noe annet...) 
Og klær? Med et skap på 3 voksne? Joda, man lærer at man ikke kan ha mer enn man trenger av det også, gitt... Og var det dette som skapte problemer i livene våre? Neida...vi lærte masse av det!
Som jeg sa, hadde vi også lite penger, så de store innkjøpa var det uansett ikke rom for. Så når vi kjøpte noe, var det stort sett det vi rett og slett MÅTTE ha, og vi var flinke til gjenbruk, og ennå i dag savner jeg markedet på Grønland hver lørdag, og ikke minst Freetex-butikker, hvor jeg har gjort flere gode innkjøp! Og vi lærte at det faktisk gikk an å gjøre noe spennende ut av nesten ingenting, som den stoffresten til 20 kr som vi følte pynta opp hele huset til datras 17.års dag... 
Sjøl om økonomien har bedret seg litt nå, er dette fortsatt ting som sitter i, og vi unngår kjøpefesten i dag også, sjøl om vi kjøper litt mer nå, tenker vi fortsatt på om vi tenger dette, osv...(joda, noen ganger trenger vi det ikke, men kjøper likevel - men ikke så mye...)
Og er det bare jeg som sitter igjen med nyttig lærdom? Neida, min datter som fortsatt er ung...vi snakker om dette innimellom, og hun sier hun aldri ville vært uten denne tiden, for vi fikk virkelig kjenne på det som er viktig her i livet: VI HAR HVERANDRE! Er vel også en av grunnene til det nære forholdet vi tross alt har, vi var der for hverandre i en vanskelig tid...
Et bittelite eksempel til...jeg sitter der og er tenåringsmor, det er vår, og vi har IKKE penger, samvittigheten gnager, "stakkars jenta mi som ikke har klær...", så kommer nevnte datter gledestrålende inn på stua og sier: "ååå jeg har så mye fine klær, mamma!"... Jeg protesterer vilt, og sier at "nei, du har ikke mye klær, gullet, men du veit..." "Jada, greit, ikke så mye, men alt jeg har er så fint, mamma..." Da er ikke mammas tårer langt unna, for så fornøyd er det vel ikke så ofte disse unge jentene er av så lite...
Som sagt er økonomien bedre i dag...men helt bevisst unngår vi de store shoppingrundene så ofte. Av flere grunner. Vi har funnet ut at vi ikke trenger, at livet er ganske bra uten alt, alt for mange ting og tang, og at det fortsatt er viktigere ting å tenke på. Vi har jo fortsatt hverandre... Vi tror at miljøet har godt av minska forbruk, og vi prøver da så godt vi kan å bidra litt på det området... 
Og fortsatt har vi ikke mer plass enn at vi leverer ting vi er ferdige med direkte i konteineren til freetex, og ennå har vi alt, alt for mange ting som vi ikke bruker(men man kan jo få bruk for det...)


Kunne i grunn skrevet mer om dette, men får ta det en annen gang...