kr 70,- pr dag, din latsekk...

Etter siste dagers skriblerier føler jeg for å skrive litt om NAV igjen...eller kanskje det blir riktigere å skrive om oss brukere på NAV, eller som noen kaller en del av oss - snyltere...
For å si det mildt...skribleriene og uttalelsene til enkelte gjør meg vondt, de sårer, og ødelegger nok mye mer enn de reparerer...

"Alle" kjenner noen som snylter på systemet, i alle fall veldig mange...hvor mange har tenkt på meg når de har sagt eller tenkt dette? Joda, jeg og kjenner folk jeg VEIT har utnytta systemet fullt ut, men ikke mange, de aller fleste jeg kjenner som har benytta seg av et gode vi i Norge har, sosialkontoret/sosialstønad, har ikke gjort det med lett hjerte, og veien til dette kontoret er for de aller fleste av oss usigelig lang og tung... Og de som virkelig snylter, de må bare være virkelig late, for sosialhjelp er IKKE akkurat å bli mett av, eller å leve et anstendig liv av...

Av de som roper høyest om forandringer, om "naving", om snylting og latskap, hvor mange av dere har noen gang vært nødt til å gå til sosialen for å få hjelp? Jeg har vært der, jeg veit hvordan det har vært for meg, og jeg unner ingen andre denne ydmykelsen som det til tider har vært... Å bli sett på som  dum, som lat, som løgner, som et dårlig menneske, som en dårlig mor osv...
De syke skal selvsagt få, sies det...hvem er syke og hvem er friske, og hvem avgjør det? Man kan gjerne trenge hjelp om man ikke har en diagnose, og man kan også være syke uten denne... Så hvem avgjør hvem det skal stilles krav til(utenom alle de krava som allerede blir stilt)? Er det den tilfeldige saksbehandleren man får utdelt? Jeg veit at de siste gangene jeg har vært nødt til å gå denne veien har jeg IKKE vært i stand til å jobbe, ikke engang levere varer til gamle damer, en time på et slikt sted var mer utmattende enn 8 timer i full fysisk aktivitet... Men diagnose? Tja...?
Og hvem skal flytte? Og hva er og skal bli kriteriene for å måtte flytte for en jobb? I utgangspunktet er det ingenting i hele verden som stopper en enslig kvinne med bra utdannelse å flytte etter evt jobb. Pr i dag har mitt NAV forståelse for hvorfor jeg ikke ønsker å flytte, men vil disse grunnene være nok med strengere regler? Og hva vil skje med meg i tilfelle? Jeg er redd det overhodet IKKE fører noe positivt med seg, er jo tross alt en grunn til at jeg bor her jeg bor... Og en ung alenemor? Skal hun være nødt til å flytte fra sitt nettverk for en jobb? Til ukjent sted uten noen rundt seg? Eller skal NAV fortsatt kunne bruke skjønn, selv om denne damen ikke har en diagnose stemplet i panna? Jeg er forøvrig enig i at det helt sikkert er flere som kan flytte til jobb, men tror at ved å bli for strenge kan man skape flere triste skjebner enn hensikten er...

Har også gjort meg en del tanker om disse unge som mottar sosialstønad...noen burde nok garantert fått "et spark i ræva", og kommet seg sporenstreks ut i hvilken som helst jobb på dagen, men helt ærlig? Jeg tror dette er mindretallet...Sjøl om unge(og evt voksne) ikke har en diagnose satt av lege, tror jeg mange av disse sliter med "ting", og trenger helt sikkert både penger, og ennå mer sikkert MYE annen hjelp i livet sitt. Dette tror jeg på bakgrunn av unge jeg kjenner i slike situasjoner.

Hmmm...her skulle jeg skrive et saklig og oppklarende innlegg som skulle få alle som "mener" noe til å mene "riktig", men ender opp med dette hjertesukket i stedet, med min vanlige synsing om ting... Vel...likevel blir jeg skremt av enkeltes uvitenhet, og av at det er så enkelt å mene, å sette folk i bås osv. Vi som på en eller annen måte er avhengige av ytelser fra NAV, veit at samfunnet ofte ser "ned" på oss, at vi faktisk er litt annenrangs...Ved sterke utspill fra mennesker med makt, vil dette forsterkes, og sjøl om ikke det "oss som er syke" som skal tas(denne gangen), blir det lett å generalisere...Og jeg har i dag sett og hørt flere som er bekymra over dette.
Kanskje jeg burde skrevet mye mer, kanskje jeg ikke burde skrevet noe, kanskje jeg har skrevet noe som er feil osv...men av mine egne erfaringer veit jeg at å leve på sosialkontoret er lite hensiktsmessig, og å leve på andre stønader fra NAV er heller ikke akkurat luksus, så når jeg skryter av onsdags og fredagsfri, er ikke det av pur glede over disse fridagene, men fordi mine 3 (korte) dager faktisk er maks av hva jeg greier akkurat nå...