Tilfreds med livet mitt...Høres litt brutalt ut, for sjøl om det de siste åra har vært en del nedturer i livet mitt, og masse ting jeg ikke har vært tilfreds med, så har jeg vel vært tilfreds det meste av livet...
Og når jeg var mest tilfreds? Aner ikke...Hadde en flott og sunn barndom. Med hjemmeværende mamma, to søstre og masse lekekamerater! Vi var på tur i skog og mark hver søndag - etter søndagsskolen, vi var på ferie hver sommer, vi fikk god og sunn mat, lørdagsgodt, hadde omsorgsfulle foreldre, som også naboungene gjerne ble med inn til, osv...
Ungdomstida var spennende, flytta jo på hybel som 16 åring...Da var det å ta fatt på LIVET på en ny måte...En herlig tid, hvor jeg knytta nye viktige vennskapsbånd - noen av dem varer ennå - like sterke...Det var også i disse hybelåra jeg møtte han som skulle bli pappa til datra mi. Jeg flytta sammen med han etter 4 år på hybel på Tingvoll. Altså nok en ny epoke...Samboer, jobb, etterhvert barn. Også dette var stort sett flotte år, sjøl om det var noen problemer i forholdet vårt. Også der på Sunndalsøra ble det nye venner, og nye utfordringer. Som sagt, jeg fikk ei datter, som jeg(som de fleste mødre) elsker over alt på jord...vi har opplevd mye sammen, på godt og vondt, men står fortsatt sterkt sammen. Vi to flytta etterhvert fra Sunndalsøra, neste stopp Trondheim...var vel kanskje her jeg hadde de beste åra av "voksenlivet"...Fikk meg ny kjæreste, en helt fantastisk flott mann, som også var en flott stefar. Er det en ting jeg virkelig skulle gjort på nytt i livet mitt, er det vel å fått dette forholdet til å funke videre, og aldri flytta fra Trondheim...altså var dette ei fin tid...Men som den "rotekoppen" jeg har funnet ut at jeg er, så tok dette også slutt...
Åra etter dette har vært de tøffe åra, men likevel har det jo vært så mye bra i all "tøffheten" også... Og som jeg skreiv, jeg og datra mi står fortsatt sterkt sammen, og har vel vært alfa omega for at vi i det hele tatt er i live i dag, omtrent...
For litt over 2 år siden ble jeg mormor, og sjøl om ikke alt er på plass med alt det andre ennå, så nyter jeg livet som mamma og mormor, er glad for hver eneste dag jeg får sammen med disse to unge samboerne mine(datra og barnebarnet)...
Dette vart jo ikke akkurat om ei tid...men det viser vel bare at jeg stort sett har vært tilfreds hele livet? Og en lærer jo ting etterhvert, og stiller kanskje forskjellige krav til hvordan og hvorfor en er tilfreds?
Og når jeg var mest tilfreds? Aner ikke...Hadde en flott og sunn barndom. Med hjemmeværende mamma, to søstre og masse lekekamerater! Vi var på tur i skog og mark hver søndag - etter søndagsskolen, vi var på ferie hver sommer, vi fikk god og sunn mat, lørdagsgodt, hadde omsorgsfulle foreldre, som også naboungene gjerne ble med inn til, osv...
Ungdomstida var spennende, flytta jo på hybel som 16 åring...Da var det å ta fatt på LIVET på en ny måte...En herlig tid, hvor jeg knytta nye viktige vennskapsbånd - noen av dem varer ennå - like sterke...Det var også i disse hybelåra jeg møtte han som skulle bli pappa til datra mi. Jeg flytta sammen med han etter 4 år på hybel på Tingvoll. Altså nok en ny epoke...Samboer, jobb, etterhvert barn. Også dette var stort sett flotte år, sjøl om det var noen problemer i forholdet vårt. Også der på Sunndalsøra ble det nye venner, og nye utfordringer. Som sagt, jeg fikk ei datter, som jeg(som de fleste mødre) elsker over alt på jord...vi har opplevd mye sammen, på godt og vondt, men står fortsatt sterkt sammen. Vi to flytta etterhvert fra Sunndalsøra, neste stopp Trondheim...var vel kanskje her jeg hadde de beste åra av "voksenlivet"...Fikk meg ny kjæreste, en helt fantastisk flott mann, som også var en flott stefar. Er det en ting jeg virkelig skulle gjort på nytt i livet mitt, er det vel å fått dette forholdet til å funke videre, og aldri flytta fra Trondheim...altså var dette ei fin tid...Men som den "rotekoppen" jeg har funnet ut at jeg er, så tok dette også slutt...
Åra etter dette har vært de tøffe åra, men likevel har det jo vært så mye bra i all "tøffheten" også... Og som jeg skreiv, jeg og datra mi står fortsatt sterkt sammen, og har vel vært alfa omega for at vi i det hele tatt er i live i dag, omtrent...
For litt over 2 år siden ble jeg mormor, og sjøl om ikke alt er på plass med alt det andre ennå, så nyter jeg livet som mamma og mormor, er glad for hver eneste dag jeg får sammen med disse to unge samboerne mine(datra og barnebarnet)...
Dette vart jo ikke akkurat om ei tid...men det viser vel bare at jeg stort sett har vært tilfreds hele livet? Og en lærer jo ting etterhvert, og stiller kanskje forskjellige krav til hvordan og hvorfor en er tilfreds?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar